I år har siste del av jula vært tilbrakt på Gjøvik. Og er vi på Gjøvik så må det trenes litt sammen med gode gamle Erik Kjartan Johnsen. Norges mestvinnende triathlet noensinne på NM klassisk distanse. Det er dog 15kg og mange år siden. Men rolig trening går jo bra sammen.

Så her er bilder fra dagens 31km langtur på ski fra Vind skistadion. 15blå og frisk i nedoverbakkene. Men en fin tur var det selvfølgelig med sol, silkeføre og hyggelig treningskamerat.

Godt nyttår alle sammen!

Arild

Arild og Mark Allen etter åpent nordisk mesterskap i Säter Sverige 1991:

Sitat Mark:"Takk for pesen du gjorde hele jobben for meg (på svømmingen). Du har tempoet på svømming og sykling!

Arild og Mark (og Espen W)2007:

Sitat Mark: " Du ser gammel og sliten ut nå, Arild, men likevel sprekere enn han kameraten din!" (Vel, ikke egentlig)

Test av Outwet HEP trøyer.

Jeg gjør oppmerksom på at denne testen er skrevet av undertegnede som også selger Outwet og er dermed ikke 100% nøytral. Men kvalitetsutsilingen er gjort før produktene kommer inn i butikken, og jeg kan personlig garantere for de produktene som omtales her under testing og dermed også alle produkter som selges på trishop.no

Som Polar pulsklokke bruker og ansatt i Polar de siste 7 årene er jeg vant med å bruke pulsklokke, og selvfølgelig også pulsbelte når jeg trener. Jeg er vant med det og synes ikke det er hemmende eller ubehagelig å bruke, selv om det er klart at jeg merker at de nye W.L ( Wear Link) strikkene er vesentlig bedre enn de eldre plastbeltene. For noen år siden kom Adidas med noen trøyer hvor selve elektrodene var integrert i tøyet. Ett genialt konsept på den måten da du slapp pulsbelte. Det var bare å klipse W.L brikken på trøya, fukte trøya og ut og trene. Jeg digget trøyene, men ble klar over ett noen ulemper: Teknisk var ikke kvaliteten på stoffet imponerende. Elektrodeområdet holdt dårlig på fuktighet som gjorde at hvis du ikke svettet nok så ble pulssignalene utstabile. I tillegg var festeanordningen til brikken på en slik måte at den kunne forårsake ”blafring” med trøya på sykkel og dermed også gi ustabile signaler.

I vinter fikk jeg muligheten til å teste en Outwet trøye av typen HWP3 som er vinterversjonen av Outwet. Det første du legger merke til med trøyene er at de er one size fits all. Det betyr igjen at de er ekstremt fleksible, men også tettsittende. Erfaringsmessig så vil jeg ikke anbefale disse trøyene hvis du er mye over 190 høy og en stor og kraftig kar. For alle andre vil de passe utmerket.

Så etter 8 måneders bruk av vintertrøya og noe kortere tid på de andre trøyene kommer jeg her med en fullstendig evaluering av produktet:

Kanskje det viktigste: Pulsfunksjonaliteten.

Til forskjell fra Adidas sine trøyer og også W.L strikkene, så kobles brikken på å innsiden av trøya. Fordelen med det er da at trøya sitter enda bedre på kroppen og elektrodeområdet er alltid i kontakt med kroppen. Elektrodeområdet må fuktes veldig bra. Elektrodeområdet er grovere enn det jeg er vant med fra Polar og Adidas, men det skal gjøre at den holder bedre på fuktigheten og fungerer mer stabilt.

De gangene jeg ikke fukter området, eller fukter det for dårlig så kan signalene bli dårlige/feil. Men fukter du trøya som det er ment at du skal fukte W.L beltet i utgangspunktet så fungerer det utmerket. En liten merknad dog: Ved sykkel trening i kjølig vær og lav intensitet har jeg opplevd at jeg ikke svetter nok til å opprettholde fuktigheten i trøya. Det er dog sjelden det skjer, men har skjedd under spesielle omstendigheter.

Passform: Om man liker det eller ikke. Trøyene er veldig tettsittende og sitter klistret til kroppen. Da det er one size fits all så vil nok noen oppleve de som litt korte og trange. Jeg selv som er 187 og veldig lang overkropp/armer opplever de som akkurat passe. Er du noe særlig høyere enn dette og vesentlig tyngre (jeg er ei pingle på 76kg). Så blir det kanskje litt kort. Men trøyene er veldig behagelig å ha på seg og de er ikke trange på den måten at de er ubehagelige.

Teknisk kvalitet: Stoffet består bare av Dryarn (90%)og elastan(10%). Dryarn er ett spesielt utviklet stoff bestående av kun Polypropylen. Dette stoffet har en unik temperaturregulerende effekt og virker like bra på varme som på kalde dager. Det har en enorm evne til å transportere svette vekk fra kroppen slik at du holder deg tørr og varm lengre. Putter du for eksempel en annen teknisk trøye utenfor Outwet trøya og tar deg en løpetur, så vil Outwet trøya være tilnærmet tørr, mens yttertrøya er klissvåt av svette. Altså veldig god svette transport.

Trøyene er ekstremt lette og sommer trøyene ligner litt på de gode gamle Brynje trøyene med nettigmønster, mens vintertrøya (HWP modellen) har tettvevd stoff.

Det at trøyene har en temperaturregulerende effekt merker du godt når du trener på varme dager: Du holder tempen bedre og blir ikke så opphetet som du kan gjøre med annet tøy. Til vinterbruk er det samme følelse: Du blir ikke varm på samme måte som du kan gjøre med ulltrøyer, men du vil garantert ikke fryse heller.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med trøyene og bruker de i all min trening hvor jeg normalt bruker superundertøy. Det er litt uvant i starten at de er så tettsittende, men normalt så bruker man dette under annet tøy, så det er ingen som vil legge merke til dette hvis du ikke liker slike plagg.

Jeg er som sagt ikke helt nøytral, men det er selvfølgelig en del andre som bruker disse trøyene og en av de ivrigste brukerne Tim Bennett har dette å si om trøya:

”Veldig behagelig å slippe å bruke pulsbelte - slipper å føle at beltet ramler ned.

Veldig deilig å ha på - sitter så tight og bra at det føles som om du ikke har noe på.

Svetten blir ikke sittende i trøya - med andre ord den holder seg rimelig tørr og dermed behagelig å ha på .

Den puster ekstremt bra og den lukter ikke.....Jeg har altså brukt den under hele Norseman (16 t), det luktet ingenting! Samme oppdagelse etter Oslo Maraton!

Hvis du ikke vil ha trøyer med integrert pulsbelte er kvaliteten og funksjonaliteten like bra på trøyene uten pulsbelte.

Race report IM Florida – 7.november.

For ett drøyt år siden var jeg på nettet for å melde meg på IM Florida. Husker egentlig ikke helt hvorfor. Jeg hadde jo bestemt meg for at 2009 skulle være ett IM fritt år. Men så var det noe om at triathlon sesongen er jo om sommeren og november 2009 er jo egentlig starten på 2010 sesongen(min forklaring og definisjon til min bedre halvdel). Så derfor ble det til at 2009 ble en IM frisesong, men også starten på 2010 sesongen.

Treningen:

Sånn når man melder seg på så tidlig så er det jo ikke måte på hvor god tid man har treningsmessig. Man kan bygge seg opp i ro og mak, være med på de konkurransene som passer inn i hverdagen (De fleste ville nok byttet ut ordet hverdag med opplegg her). I ett ideelt opplegg burde jeg konkurrert litt mer, men jeg bygger ikke livet mitt rundt konkurranser og treningsopplegg til disse. Så derfor ble det slik i år.

Men treningen da: Det ble jo selvfølgelig ikke slik som tenkt. For året går så altfor raskt og plutselig er det langt ut i september. Det begynner å bli kaldt og surt ute og det er masse ting treningsmessig som burde blitt gjort, men som ikke er gjort. Og så blir det litt sånn heseblesende finne formen trening sånn helt på tampen av sesongen. Men sånn bortsett fra 5 dagers sykeopphold etter Oslo ½ marathon så har vel egentlig treningen gått rimelig greit, tross alt. Har fått gjort mye bra, men det er også en del kjerneøkter som jeg pleier å gjøre, men som jeg ikke fikk gjort. Det ble også en del mindre sykling enn planlagt de to siste ukene opp mot løpet, men tror ikke at det spilte noen rolle. Uansett så ble det gjort en del formoppbyggende trening, men likevel ble opplegget justert nesten daglig basert på intuisjon og fingerspiss følelse. En treningssystematiker hadde revet seg i håret hadde han sett hvordan treningsopplegget de tre siste ukene endret seg daglig. Økter ble endret på- kjørt lengre, kjørt kortere, kjørt roligere, kjørt hardere. En kontinuerlig prosess som styres kun av hva jeg føler kreves av trening akkurat da (ok. Og kanskje litt slapphet også, men det vil jeg aldri si høyt).

Uansett, da vi kom til Panama City ( jeg og Anne) – ett dødsforlatt turiststed med flotte strender og ellers ingenting, så var jeg i form og så godt forberedt jeg kunne blitt. Det er egentlig veldig kjekt å komme til en konkurranse hvor du vet du er i form. Du kjenner på øktene før konkurransen at alt er topp. Det er sånn følelse at du egentlig vil trene 10 ganger mer enn de få timene du tillater deg i uken opp mot løpet. For kroppen er så klar og så motivert for aktivitet. Så utfordringen blir å bremse.

Men noe trening ble det daglig. Og det ble innslag av kvalitet på nesten alle øktene de siste dagene opp mot løpet. Resten av tiden ble brukt til soling, sightseeing og shopping. Og litt jobbing da. PC og internett er ett tveegget sverd. Men kropp og sjel fikk iallefall annet å tenke på, og oppladningen var det tross alt ingenting å si på.

Og så var det konkurransen da – Svømming:

Jeg ankom starten tidlig for å få oversikt og gjøre de siste forberedelser. Vel, det var egentlig ikke så mye jeg skulle gjøre så jeg hadde plutselig plenty av tid før start. Traff igjen Anne som stod sammen med Kristin Lie og typen bak på stranden. Det ble en hyggelig prat og lykke ønskninger før vi gikk hver til vårt.

For Kristin startet som proff, og de startet 10 min før oss. Så da disse startet sto jeg på stranden på første rad og ventet på vår tur. Starten er litt spesiell med at du starter på land og løper ut i vannet som er langgrunt. Litt nervøs for å snuble å få 2500 føtter (eller blir det 5000?) trampende over deg. Men starten gikk fint og jeg hadde fri sikt og åpent vann foran meg. Oppdaget tidlig at det var vesentlig mye mer bølger enn de andre dagene jeg har trent i sjøen og jeg sleit rett og slett litt i bølgene. Jeg opplever meg som en solid svømmer og mistet litt motet og trøkket da jeg merket at jeg ikke klarte å holde den farten og det feltet jeg ville holde følge med. Så jeg resignerte litt og svømte kontrollert rundt de to rundene uten å presse det jeg er god for og det jeg i anstendighetens navn burde gjort. Kom derfor opp på mitt livs verste svømming på 59.06. Det er nesten 10min senere enn det beste jeg har gjort, men utfra forholdene kanskje 5minutt senere enn det jeg kunne gjort hvis jeg ville det nok. Men slik det ble bare og jeg har bare meg selv å takke.

T1 på fagspråket eller skiftesonen mellom svømming og sykkel er lang. Lang løping opp fra stranden for å hente posen med sykkeltøy og deretter videre løping inn på selve på hotellet for skifting, før kursen tilsutt går ut til sykkelen din.

Sykkel:

Om ikke annet: Skiftesoner kan jeg og skiftet gikk kjapt. Vel ut på sykkelen kom jeg greit inn i rytmen og fant farten med en gang. Det gikk egentlig lett og fint frem til ca 40km da vi kom inn på highway 20. Snittfart på ca 38,5 km/t til da. Highway 20 går østover, og med vindretningen som var så ble det her kraftig motvind. Dette var det verste strekket. Rett vei i 40km, noen småbakker og som sagt kraftig motvind, gjorde dette strekket til det tyngste. Ble her passert av ett par smågrupper som forsvant fra meg. Så ensomt var det også. Etter drøye 80km da vi var ferdig med dette strekket endret løypa kurs og vinden kom mer i ryggen og det ble lettere. Dessverre kom det da ett stort tog med syklister bakfra og tok meg igjen. Etter mye om og men, med to dommersykler som styrte med hard hånd ble det etter hvert en lovlig gruppe. Jeg selv som den forsiktige jeg er legger meg sist i gruppen og 15meter bak nest siste mann. Men som alltid utover i løpet: Så sprekker det opp. Og jeg avanserer fremover i feltet igjen. Matinntaket funker rimelig bra, men blir kvalm av Gatorade drikken og spyr ett par ganger underveis uten at det er noe big deal. Bare litt søl på sykkelen.

På slutten av sykkelen, når vi er tilbake på samme veien som vi syklet ut, kom motvinden tilbake og de siste 15km var tyngre og gikk senere enn forventet, men klarte likevel å komme meg gjennom syklingen på 4.53.13 Rimelig frisk og rask og klar for avsluttende løpeetappe

Løping:

Igjen hadde jeg en kjapp skifting og kom greit ut på løpingen. Traff Anne tidlig og kunne rapportere om en helt ok kropp. Dvs. beina var egentlig pigge, men småkvalm etter Gatoraden fra syklingen. Holdt jevn grei fart i starten og håpte det ville løsne litt underveis. Etter drøye 5km ble det bare verre og kropp og sjel var ikke helt på bølgelinje. Kroppen ville videre, mens hjernen gav f… og var innstilt på å avslutte triathlonkarrieren og rusle i mål på sånn ca 10t. Men så er det slik da at jo raskere man løper jo raskere kommer man i mål, og etter å ha spydd en gang til, skiftet over til å drikke Cola på drikkestasjonene så gikk det egentlig ganske greit. Holdt jevn fart inn til vending halvveis, selv om jeg hadde håpt å kunne holde litt høyere fart. Men greit nok. Ut på andre runden fikk jeg hyggelig og bra feedback fra Anne som motiverte skikkelig. Dermed klarte jeg å speede opp farten litt til og hadde nå en rytme hvor jeg så at under 9t.30min var absolutt oppnåelig. Og kanskje kunne jeg også klare kvalifisering til Hawaii? Det siste hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt underveis, men nå følte jeg at jeg kanskje kunne klare det hvis jeg holdt trøkket helt inn.

Men farten kostet og jeg måtte mobilisere litt ekstra for å opprettholde farten. Men da jeg så at jeg fortsatt løp jevnt og klarte å holde i underkant av 4.45 på km, så var det motiverende i seg selv og jeg pushet videre. Men det kostet. Og på slutten med 2 miles igjen så sa magen stopp og jeg måtte på do. Det var ikke sjans å komme videre uten å gå hvis jeg ikke fikk gjort fra meg. På neste drikkestasjon var begge doene opptatt og jeg måtte halte videre frem til neste stasjon. Vel fremme ser jeg en som er på vei inn på toalettet, men overbeviser han om at jeg trenger det mer enn han og stormer inn, blåser alt ut og stormer ut på 30sekunder.

Og da var det bare rake veien til mål. Dessverre var jeg så sliten at jeg ikke klarte noen skikkelig sluttspurt. En liten fartsøkning ble det selvfølgelig, men ikke noe ekstremt. Til det var jeg altfor sliten. Og glad! For da så at jeg klarte å komme langt under 9.30 og tiden ble 9.21.11. Løpsetappen gikk unna på 3.22.28 Totalt 13 i klassen (nei det holdt ikke til Hawaii plass) og 49 totalt av 2472 som startet.

Ett tvers gjennom bra løp hvor jeg fikk ut maksimalt av nivået mitt. Og det er godt å kjenne at det fortsatt er liv i skrotten.

Nå er det en velfortjent ferie, før oppkjøring mot IM Tyskland hvor jeg skal prøve å jobbe videre med det som er startet nå for å se om det er mer å hente.

I forrige uke konkurrerte jeg mer enn det jeg vanligvis gjør. Jeg var med på treningskonkurransen Bogstad triathlon på torsdag, og fulgte opp med OL distanse i Kongsberg.

Det er liksom godt å konkurrere litt etter en periode med mindre konkurranser. Og ikke minst reise kjerringa etter NM kollapsen. Den var ikke bra!

Bogstad viste seg fra sin sedvanlige hyggelige side. Fin temperatur og ok forhold. Litt mer vind enn for to uker siden, og kanskje ikke rekord forhold.

Svømmingen fungerte bra og kom opp ett par sekunder raskere enn sist. En kjapp skifting og først ut på sykkel med Frank noen sekunder bak. Hadde en grei sykkeletappe og ledet ut til vending og de neste 3km. Ble tatt igjen av Frank på slutten, men klarte å passere han igjen rett for veksling.

Litt treg veksling, men ut på løp rett i beina på Frank. Dessverre er løpingen langt under pari i år og det gikk tungt. Hadde en solid ledelse på Even, men det som var solid ble spist opp på ett øyeblikk og dermed var det meg selv igjen jeg kjempet mot. Og jeg er ikke så lett å kjempe mot da jeg begynner å bli lat på mine gamle dager og sliter med å presse så hardt som jeg burde. Men en grei avslutning og ny årsbeste på 54.57. Sekundet bak Even som jogget siste 2km. Målsetningen i neste omgang blir å se om det er rom for å sette pers på siste løpet.

Og så var det Kongsberg da. Søndag og sen start gjorde at oppladningen ble koselig hyttetur med god mat og vin.

Har egentlig ikke så mye å si annet enn at det gikk bra ut i fra forutsetningene mine. Fortsatt litt rusten på løp.

Ok svømming medstrøms i Lågen. Kul svømming, men kraftig motlys gjorde det litt vanskelig å se hvor vi skulle inn på land. Men når det bare var å svømme en vei, så kan man vel egentlig ikke klage. Raskt skift på sykkel og ut på sykkeletappen. Ledet i starten, ble passert av Øyvind og frakjørt med noen sekunder av han. Gjorde ett magadrag etter første vending og passerte han inn mot passering 10km. Ble passert rett etter og lå kontrollert som nr.2 til Øystein kom på slutten av runde 2. Han rykket skikkelig i eneste bakke og jeg var alene. Ble passert av Even i ett forrykende driv på slutten av 3. Runden og var dermed nr.4. Hold passeringen hele veien på en begivenhetsløs løpeetappe. Løp kontrollert og visste at jeg hadde over 4min til Vegard som jaget bak.

Dermed 4. Plass og ok resultat. Litt morsomt var at det var pengepremier til de 3. Første og Kiwami triathlondrakt til en verdi av 1500 kr til 4. Plass. Følte jeg ikke kunne ta den premien jeg hadde gitt selv, slik at den gikk videre til nr 5 – Vegard. Og jeg fikk en hel halv liter av ekte Coca Cola i trøstepremie.

Hvordan løpe mest mulig effektivt? Bør man strebe etter å løpe på tå? Eller er det mest naturlig å lande på hælen for best mulig støtdemping?

Vel. Ekspertene er vel sånn noenlunde samstemte om at det er bedre å komme mer frem på (for)foten for dermed å få ett mer effektivt stegavvikling. Lander man på hælen kommer man mer bakpå og man stemmer ofte i mot (eller sagt på en annen måte: Jobber mot fartsretningen). Og det hindrer optimalt resultat.

Dette ble diskutert på oslofjord forumet - www.oslofjordtri.com og jeg kom til å tenke på litt hvordan jeg selv løper. Jeg er vel ikke kjent for den mest effektive løpsteknikk, men kan i perioder løpe rimelig bra. Jeg fant derfor frem to bilder av meg selv tatt fra siden under løp. Det ene fra IM Hawaii 2005 hvor jeg hadde en bra løpsetappe og avluttet med en 3.17. Det andre fra IM Hawaii 2007 hvor det var vesentlig tyngre og jeg løp på 3.40.

Gjett hvilke av disse to bildene som er fra hvilket løp ( det som er er virkligheten her er at begge bildene er tatt på nesten samme sted og etter like lang tid i konkurransen)

Du gjettet antagelig riktig: Øverste bilde er fra 3.40 løpet: Jeg løper mer anspent, sitter mer(rompa lavere), dårligere fraspark og lite effektivt fotisett. Du ser klart at jeg lander på hælen og har en helt annen holdning i kroppen.

Ok. Bildene er ikke tatt 100% på samme sted i steget, men bildene taler veldig for selv. Og tendensen er klar: Jeg løper mindre effektivt.

Hvorfor endrer jeg ikke på det? Jeg kjenner jo selv at tingene ikke stemmer. Hvorfor justerer jeg ikke bare løpsteknikken underveis? Vel hadde det bare vært så lett. Dette har en sammenheng med generell løpsform og hvordan jeg har pacet meg selv tidligere i løpet. Den dagen der, så var det slik jeg klarte å løpe. Jeg var ikke bedre.

Jeg gjør oppmerksom på at denne testen er skrevet av undertegnede som også selger Kiwami og er dermed ikke 100% nøytral. Men kvalitetsutsilingen er gjort før produktene kommer inn i butikken, og jeg kan personlig garantere for de produktene som omtales her under testing og dermed også alle produkter som selges på trishop.no

Hvis du skal debutere på triathlon, så må du ha joggesko, sykkel og hjelm som minimum. Vådtrakt hadde jeg også prioritert. Men var det ettt klesplagg jeg ville prioritert før alt annet hadde det vært en triathlon shorts. En kort tights som jeg kunne brukt til svømmetrening, sykkeltrening og til løping hvis jeg skulle vært skikkelig økonomisk av meg. Eller rettere sagt en trishorts.

Da jeg begynte med triathlon var det badebukse det gikk i hele veien fra svømmestart til målgang etter løpingen. Ikke det mest praktiske antrekket på sykkel og estetisk var det ikke: Jeg blir flau når jeg ser gamle bilder av meg i badebuksa. Ganske tidlig gikk jeg over til å bruke trishorts på triathlon, og den dag i dag bruker jeg det på alle triathlon fra sprint opp til IM. I tillegg blir det selvfølgelig en tri topp oventil. Jeg hart brukt mye forskjellige trishortser, men de siste årene har jeg brukt Pearl Izumi sin og har vært knallfornøyd med den. Såvidt jeg klarer å telle har jeg kjørt 6 IM konkurranser i disse fra Pearl Izumi (ikke samme altså, men samme type) og har vært og er fortsatt knallfornøyd med disse. I vinter da jeg fikk distribusjon av Kiwami var det derfor med stor spenning jeg tok i bruk toppmodellen - Kiwami Twinki.

Og jeg er imponert: passformen er hakket bedre enn Pearl Izumi. Det betyr at den sitter som støpt. I tillegg har den silikongummi nederst på beina for at den ikke skal skli opp. Den har samme tynne (som gjør at det går greit å løpe med de) behagelige paddingen. Den store forskjellen er bedre teknisk stoff som gjør at Kiwami Twinki er litt tynnere. Tøyet tørker kjappere etter svømmingen. Den er rett og slett behagelig.

Jeg har blitt så glad i den at jeg bruker den til alle løpeturene mine også- Passformen er vesentlig bedre enn det jeg opplever at hvilken som helst kort løpetights fra Nike, Adidas eller Asics er. ( de opplever jeg som posete, dårlig passform og dårlig stoff kvalitet). At den i tillegg har en liten lomme på baksiden hvor jeg kan legge nøkkelen og Ipoden min ( ok.kun nano typen er det plass til i lomma), gjør den bare enda bedre. Hadde forresten en lengre løpetur her om dagen i Gøteborg. Etter en 40mins løping dukket det opp ett vann. Og det var varmt og jeg kunne tenke meg en avkjøling. Hoppet uti med buksa. Svømte det jeg skulle, gikk på land og løp tilbake til hotellet. Buksa var tørr på 3 minutt. Og de minuttene den brukte på å tørke nok så tenkte jeg ikke engang på at den var våt. Faktisk genial var den til løpeturer med tilhørende bad.

Til sykkel er det klart at en rein sykkelshorts selvfølgelig er bedre, men som ett kompromiss og en alt i ett løsning, så fungerer den bra der også. Foreløbig har jeg syklet langturer på opptil 10mil på den, og jeg synes det ikke er noe problem.

Jeg kommer garantert til å bruke den på IM Florida i november. Og jeg kan absolutt anbefale den. Kan garantere at ingen kommer til å angre på ett slikt kjøp. Produktet kjøpes her gjennom trishop.no.

Ja, så har jeg gjort det også. Og fullført. Og kan puste lettet ut og si at nå slipper jeg å ha det hengende over hodet mitt fremover.

Ikke det at det var en fæl og negativ opplevelse.Snarere tvert i mot det var en sjelden positiv opplevelse og en nydelig tur ( stort sett da).

I mine år som aktiv idrettsutøver og gla mosjonist har jeg vært med på mange tøffe løp ,deriblant 15 fullførte IM løp. Trondheim - Oslo har vært noe jeg har registrert har eksistert, men noe jeg egentlig ikke har blitt spesielt trigget etter å gjøre. For sånn isolert sett: Det å sykle 54 mil langs norges kjedeligste hovedvei - E6, er ikke akkurat en høydare. Men de siste årene har jeg begynt å tenke litt sånn: Kanskje jeg burde gjøre det en gang, sånn for å ha gjort det. Og da slippe å tenke på den biten mer. Så da kamerat og evigunge Rune Stålstrøm ymtet frempå at han skulle sykle og jeg burde stille jeg også, så ble det tilslutt slik at jeg også meldte meg på sammen med Vestfoldexpressen. Og som tidligere nevnt i siste blogg, så har det blitt ett par tur ritt med disse, samt noen fellestreninger for å gjøre meg klar for dette. Og bortsett fra det så har jeg vel trent sånn noenlunde som vanlig.

Lagmessig ble det en endring i sista liten da det ble bestemt Vestfoldexpressen og BOC skulle danne felles lag og sykle sammen. Og det var nok ingen ulempe.

Og på det laget var jeg og 28 andre menn på startstreken i Trondheim kl. 06.30. Og målet: Sånn i forkant ble det snakket om under 15t. Når det så ut som at vær og vind ( ok. spesielt det siste) i tillegg skulle spille sånn noenlunde på lag så ble amisjonsnivået senket til under 14t.30min. For min del så var dette kun ett tall jeg ikke hadde noe forhold til og jeg hadde kun som mål og være med å jobbe og bidra på til lagets beste slik at jeg kunne være fornøyd med egen innsats. Og forhåpentligvis komme i mål. Og allerhelst sammen med laget. Det jeg var mest bekymret for var været. Regn og kaldt vær er noe min kropp i behersker dårlig og flere ganger tidligere har jeg kollapset på grunn av nedkjøling.

Så da passet det jo veldig bra at de første regndråpene begynte å falle i det øyeblikk startskuddet gikk, og da vi kjørte over bybrua høljet det ned. Så dette så jo bra ut. Jeg var med og bidro og dro fra første stund og jeg synes vi fikk en bra fart og fin flyt som ikke kostet. Men jeg ble kaldere og kaldere. På grunn av tidligere frostskader er spesielt hender og føtter sårbare. Og snart mistet jeg følelsen i begge deler. Men absolutt verst på hendene. Sleit med å gire. Mat klarte jeg ikke å lirke opp av lomma og jeg kjente alle symtomer på "serious break down". Begynte å skjelve ukontrollert og hakke tenner. Turte ikke å gjøre noe annet enn å være med fremme og jobbe og gjøre min del. Hadde jeg lagt meg bak for å hvile hadde jeg ikke klart å komme meg igjen. Da det begynte å bli virkelig ille, og det var like før jeg måtte kaste inn håndkleet, så ble det oppholdsvær, og tørre veier. Og da begynte det sakte men sikkert å gå litt bedre. Jeg fikk igjen varmen på vei opp mot Hjerkinn, og da var det verste på mange måter gjort.

På en så lang tur så skjer det masse små ting underveis, men når man tenker over det i ettertid, så husker man det bare som en jevn flyt av inntrykk, og man husker egentlig ingenting. Så store deler av hjernen er sandblåst og mye av turen er glemt. Men jeg husker at det gikk greit, Jeg husker også at jeg gikk tom for drikke i Gulbrandsdalen og klarte meg 1,5t kun på noen slurker jeg bommet av andre. Jeg husker at jeg ikke klarte å spise da maten bare vokste i munnen på meg. Jeg husker også at jeg ved to tilfeller kun fikk vann på flaskene når kroppen trengte sukker i form av sportsdrikk. Jeg husker at jeg var tom for mat hele veien fra Hamar til Minnesund, men fikk bommet en gel som reddet meg til Minnesund. Og ikke minst husker jeg den gjennomgående positive tonen i laget og det entusiastiske støtteapparatet.

Men akkurat da jeg var tom for mat og drikke, da må jeg innrømme at jeg der og da var litt sur og forbannet på dårlige lange rutiner, men i ettertid så skjønner jeg at det var kun min egen "rookie" feil. For mens de andre gjorde som de skulle på de små stoppene vi hadde ( 4 stopp a 2min - 3 for påfyll av mat og pissepause og en for tissepause): De fylte opp lommene med det de trengte av mat å mere til, så forsynte jeg meg med stor beskjedenhet og satte meg på sykkelen og var klar for innsats igjen. Litt for vant med IM rutiner: Ingen stopp. Ta til deg, spis og drikk i fart. Og skift kjapt. Så på alle stoppene var jeg klar som ett egg etter 1min. Og ventet det som opplevdes som lenge på de andre.

Uansett: Fra Minnesund og inn ante jeg slutten på dettte og visste at dette ville jeg klare. Jeg hadde fått næring i meg, og jeg hadde to flasker av hekseblandingen til Truls: Kaffe, cola og sportsdrikk. Kokt opp i ei stor gryte kvelden før. Så da var det bare å legge seg i rulla og jobbe det jeg klarte sammen med de andre slik at vi kunne fullføre på ei bra tid. Jeg skjønte at det bar mot ei tid under 14.30, men turde ikke helt å se på klokken før jeg var i mål. Og over Djupedalstoppen og med lettt "cruising" inn til mål så husket jeg heller ikke hvor langt det akkurat var til Økern og mål. Turde ikke å gjøre noe annet enn å kjøre som f... Og vi holdt vel nesten 50 i snitt de siste km til mål.

Så: Mission completed! Jeg har gjort det. Og jeg kom i mål sammen med ett bra fungerende lag, som sammen med ett kjempe bra støtteapparat gjorde dagen til en fullkommen opplevelse. Og tiden: 14.24.38. Klokken min sa at det var 38,1km/t i snitt. Og det er vel absolutt godkjent.

Tusen takk for turen og opplevelsen til alle andre på laget og ikke minst til støtteapparatet. Jeg hadde vel syklet ennå hvis ikke dere hadde vært der.

Og bilder kommer også: Vår eminente fotograf Tom Tveitan tok mange spennende bilder og de legges ut på bloggen hans:

http://tomtveitanfoto.blogspot.com/

I mellomtiden har jeg stjelt ett par bilder fra Tom som viser undertegnede i føringen under Mjøsa rundt for to uker siden og underveis i Vestfold Rundt

Da debuterte jeg sent med sesongen. Skulle ønske jeg kunne si sent, men godt, men det er nok en liten overdrivelse. I de siste to helgene har jeg vært med på:

Homestrand triathlon – 750m-20km-5km

Vestfold Rundt -165km sykkel med Vestfoldexpressen

Mjøsarundt – 230km sykkel med Vestfoldexpressen og BOC.

Endelig var sesongen i gang! Og etter noen sesonger hvor jeg generelt sett har vært med på få konkurranser, og med en sen sesongdebut, så ble det full rulle med en gang. To løp på en helg og ett løp helga etter.

Her kommer en kjapp oppsummering av status så langt.

Holmestrand triathlon:

Det er mange år siden jeg har vært med på bassengtriathlon og jeg så frem til å teste meg på dette igjen. Litt spesielt var at sykkelstarten gikk etter jaktstartprinsippet hvor tiden på svømmingen avgjorde starten på sykkel.

Og for å gjøre en lang historie kort: Jeg mangler mye fart og dette var ikke bra nok. Middelmådig svømming i forhold til mitt vanlige nivå. Elendig sykkel hvor jeg ble frakjørt med nesten 3min på 20km. En løping som heller ikke var bra nok, og jeg tapte ytterligere 2min til teten. Litt formildende at jeg holdt litt igjen på løpingen med tanke på morgendagen. Men likevel: Dette er jo ikke bra nok. Men uansett: En gjennomkjøring ble det og jeg fikk svart på hvitt sett hvor skapet står.

Vestfold Rundt:

Første sykkelritt sammen med Vestfoldexpressen med målsetning om en solid gjennomkjøring frem mot Trondheim – Oslo. Hva skal jeg si: Jeg varmed hele veien og bidro så godt jeg kunne. Hadde det veldig tungt i starten og sleit nesten med å holde følge. Løsnet litt før det ble veldig tungt nedover Lågendalen. Etter noen mil i sekken så våknet jeg til liv igjen og bidro greit gjennom siste del av rittet. Alt i alt en fin gjennomkjøring. 4t.20min på 165km.

Mjøsa Rundt:

Helgen etter var det klar for 23min rundt Mjøsa. Denne gangen hadde jeg ikke noe løp i beina fra dagen før og jeg var etter forholdene fresh i beina. Vi startet sammen med BOC og satset rimelig solid fra start. Første 10min opp til Lillehammer gikk med 42 km/t i snitt fart. På tilbakeveien gikk det litt tyngre med motvind, regn og litt mer kupert terreng. I perioder ble det tungt, men jeg kom meg da gjennom med gruppa inn på 5.45. Dvs. 40 km/t i snitt fart. Det jeg opplevde her var at det egentlig gikk greit, men fikk litt problemer med matinntaket og jeg sleit når jeg ble kald i regnet. Så der er mine forbedringsområder frem mot Trondheim - Oslo

Sognefjellet er nord europas høyeste fjellovergang med topp punkt på rett over 1400 MOH. På grunn av ustabilt værog mye snø, er veien vinterstengt. Når våren kommer og snøen begynner å smelte, klargjøres veien for sesongen.

I år var åpningen satt til 1. mai, og tilfeldighetene skulle ha det til at jeg var på vestlandet den dagen.

Og i bagasjen var også min kjære Kuota Kueen Q Tempo sykkel. Kanskje ikke den mest idelle bakkesykkel som er laget, men sykkel er sykkel og bakken er like lang likevel.

Så bakken måtte testes. Drøye 19km lang, eller totalt ca 27km med start i Skjolden. Men altså selve bakken var 19km med en snitt stigning på 9,1 grader. Rimelig bratt altså. Selv om det flater littt ut litt før toppen og går litt opp og ned før du er helt på det høyeste punktet.

Været var nydelig og annet antrekk en kort bukse var uaktuelt. Så her var alt lagt til rette for en flott tur, og antagelig årets første syklist over Sognefjellet. Og garantert førstemann med temposykkel.

Kort fortalt så gikk turen greit, selv om det i perioder var litt småtungt, og jeg skulle ønske at jeg hadde litt lettere utveksling enn mine 39/25.

Den siste halvtimen hadde i tillegg til endel snø også kald motvind som ikke akkurat dro opp snittfarten. At jeg også da hadde syklet kontinuerlig motbakke i over en time gjorde det jo ikke lettere. Men til slutt var toppen der og jeg kunne stoppe opp foran veiens høyeste brøytekant og ta en velfortjent hvil i bakken.